ET TRYGT STED Å DRA

Artikkelen er skrevet av Ellen Ahnfeldt (medlem av krisesentergruppa 1978-85) og er publisert i St. Hallvard 4/2023.

Krisesenteret for voldtatte og mishandlete kvinner i Oslo, Camilla, åpnet dørene i femte etasje på Ila pensjonat på Alexander Kiellands plass 2. mai 1978. 45 år senere ble Camilla Krisesenter hedret med Blått skilt fra Oslo Byes Vel.

I lokaler på Ila pensjonat kunne voldsutsatte kvinner søke tilflukt hvis de trengte det. Foto fra filmen “Krisesenteret i Oslo”, regi: Inge-Lise Langfeldt.

I 1978 var adressen i prinsippet hemmelig, for å beskytte kvinner og barn som bodde der så godt det lot seg gjøre. Krisesenteret holdt til på Ila pensjonat i seks år og fikk så tilbud fra Oslo kommune om romsligere lokaler på Olaf Ryes plass.

Krisesentergruppa i Oslo, en kvinnepolitisk organisasjon med utspring fra Kvinnehuset og i den nye kvinnebevegelsen, drev senteret. Det ble drevet etter feministiske prinsipper, med flat organisasjonsstruktur, brukermedvirkning, betydelig idealisme, vågemot og frivillig innsats. Krisesenteret mottok også noe offentlig støtte slik at det praktiske arbeidet på senteret var lønnet. Tanken var at vold mot kvinner var et offentlig ansvar, og at kvinner som søkte seg vekk fra mishandling ikke skulle møtes med veldedighet.

Kvinner, barn og andre med spørsmål om vold og mishandling kunne ringe senteret når som helst. Det var alltid noen som tok telefonen og hjalp etter beste evne. Voldsutsatte kvinner og barna deres kunne komme til senteret når som helst på døgnet, hvis de selv mente de hadde behov for det. Krisesenteret var et tilfluktssted, et bosted, et tilbud om noen å snakke med, et sted du ble lyttet til, trodd på og hvor du kunne dele erfaringer, et sted å få hjelp videre så langt det var mulig. Camilla rommet kvinne- og søstersolidaritet i praksis.

FORHISTORIE

Krisesentergruppa i Oslo ble opprettet i mai 1976 på Kvinnehuset i Oslo. Den direkte bakgrunnen var et internasjonalt tribunal om forbrytelser mot kvinner som ble holdt i Brussel to måneder tidligere. Tribunalet samlet kvinner fra alle verdensdeler og 30 land, inklusive en kontingent fra Norge. Utover 1970-tallet hadde vold, mishandling og overgrep mot kvinner opptatt den nye kvinnebevegelsen stadig mer, ikke minst i England. Det ble avdekket at dette var vold med betydelig omfang, og den nye kvinnebevegelsen satte volden inn i en ny strukturell og feministisk forståelsesramme. Kvinnegrupper bestemte seg for å omgjøre feministiske tanker til praksis gjennom lokale tiltak.

Tribunalet i Brussel, 1976. Foto: Roswitha Gans/The New School Archives and Special Collections.

På Tribunalet i Brussel var mishandling av kvinner ett av temaene. Kvinner vitnet om overgrep, og det ble utvekslet informasjon og erfaringer med praktiske tiltak. Tilbake i Oslo tok tre av de norske deltakerne initiativ til et åpent møte på Kvinnehuset. Møtet resulterte i at Krisesentergruppa Camilla ble etablert.

Krisesentergruppa var et eksempel på en type alternativ kvinneorganisering som fulgte i kjølvannet av 1970-tallets nye kvinnebevegelse. Målsettingene for ulike grupper var konkrete, de gjaldt juridisk hjelp til kvinner, krisesenter, kvinner i mannsyrker, kvinneteater, film osv. For mange som deltok var dette positivt og frigjørende, blant annet fordi innsatsen var handlingsrettet. Samtidig var møtet med vold rettet mot kvinner i nære relasjoner sjokkartet og opprørende for mange, som ikke hadde egne erfaringer fra vold.

Krisesentergruppa begynte med informasjonsarbeid av forskjellig slag og fikk mediaoppmerksomhet nesten fra start. I februar 1977 ble det åpnet en krisetelefon på en privat hybel hvor gruppas medlemmer betalte for leien med trappevask. Erfaringen fra tribunalet i Brussel om at dokumentasjon av privat vold mot kvinner og barn faktisk finnes, var et nødvendig skritt både for oppmerksomhet og eventuell offentlig støtte til tiltak. Det er mye ubehag knyttet til å forestille seg vold i nære relasjoner, og også til å erkjenne at man er utsatt for slik vold. Forklaringene, eller bortforklaringene, kan være mange; volden finnes bare et annet sted (i utlandet eller storbyen), hvis det skjer overgrep kan det være uten intensjon, eller utløst av offerets handlinger, den egentlige årsaken til vold kunne være rusmisbruk og ikke kvinnesyn.

Krisesentergruppa i Oslo beholdt den tette tilknytningen til Kvinnehuset og den nye kvinnebevegelsen i mange år. Rekruttering av nye medlemmer foregikk på Kvinnehuset, man kunne møte der en torsdag i måneden for informasjon og eventuelt opptak i gruppa. Alle store møter ble holdt på Kvinnehuset, og i den flate organisasjonsstrukturen var Fellesmøtet øverste organ. Krisesentergruppa hadde rundt 50 medlemmer, og alle viktige beslutninger som opptak av nye medlemmer og ansettelse av dagarbeidere ble tatt i plenum.

KRISESENTERET PÅ ILA PENSJONAT

Da Krisesenteret for voldtatte og mishandlete kvinner - Camilla - åpnet 2. mai 1978, var det med et etableringstilskudd fra Helse- og Sosialdepartementet. Lokalene var noe motvillig tildelt gjennom Oslo kommune. Krisetelefonen hadde på tre måneder hatt 40 seriøse henvendelser. I enkelte tilfeller hadde kvinnene kommet til hybelen som Krisesentergruppa leide, noen hadde overnattet. Ved siden av samtaler hadde krisetelefonen kunnet tilby kontakt med Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), følge til politi, legevakt og andre instanser. Men dette var ikke tilstrekkelig - et hovedproblem var at kvinnene stort sett ikke hadde noe sted å gjøre av seg, verken på kort eller lengre sikt.

Trange lokaler på Alexander Kiellands plass. Foto fra filmen “Krisesenteret i Oslo”, regi: Inge-Lise Langfeldt.

Fra mai 1977 hadde Krisesentergruppa søkt om offentlige midler til å opprette og drifte et krisesenter på statlig og kommunalt nivå, med lite respons. Det var politisk ledelse i Forbruker- og administrasjonsdepartementet (FAD) som, i et møte med Sosialdepartementet, Justisdepartementet, Oslo kommune og representanter for Krisesentergruppa, skar igjennom og konkluderte med at her var det et behov, og det offentlige hadde et ansvar. FAD tildelte midler til drift av Krisetelefonen ut året, så da ble det slutt på trappevasken.

Sosialdepartementet skulle vurdere finansiering og eventuelt fra hvilken budsjettpost dette kunne hentes. Avklaring av forholdet mellom kommunalt og statlig ansvar var også viktig. Det Krisesenteret som Krisesentergruppa ville opprette og drive, passet på mange måter dårlig inn i eksisterende offentlige rammer.

Det som ble avklart var at Oslo kommune måtte sørge for lokaler. Kommunen kom etter hvert med to forslag, Krisesentergruppa valgte lokalene i toppetasjen på Ila pensjonat, med noen reservasjoner.

Mange kvinner tok med barna sine til Krisesenteret Camilla, der det var tryggere enn hjemme. Foto fra filmen “Krisesenteret i Oslo”, regi: Inge-Lise Langfeldt.

I praksis var dette den tidligere bestyrerleiligheten som hadde hørt til Ila pensjonat, og en del enkeltrom utenfor leiligheten. Det var kaldt vann og utslagsvask på gangen og tilgang til en felles dusj. Krisesentergruppa ba om at heisen skulle settes i stand og bakgården sikres, slik at barn kunne leke der. Resten av bygget var i bruk til institusjonsdrift og kommunale hybler, og Krisesentergruppa var skeptisk til hvordan dette ville fungere i praksis. Formannskapet innstilte seg derfor på at Ila pensjonat var en midlertidig løsning for Krisesenteret, andre alternativer skulle utredes. Dermed ble behovet for oppussing og forbedringer stilt i bero.

I alt ble det seks år med midlertidighet, seks år uten heis, unntak fra brannforskriftene og et brannvarslingsanlegg som i perioder ble utløst uavlatelig. Det ble aldri tilgang til heis eller mulig å bruke bakgården, og aldri et fungerende callinganlegg, som gjorde det mulig å slippe inn noen, uten å fysisk åpne gatedøren.

Ett av mine minner er en ung mor med seks uker gamle tvillinger i en dobbel baby-bag, Brannalarmen gikk og gikk, og vi løp i de uendelige steintrappene fra femte etasje og ut, med baby-bagen mellom oss. Og når vi vel var ute og det var sikkert at alarmen var falsk, var det opp igjen.

Krisesenteret Camilla ga mange kvinner en mulighet til å komme seg ut av umulige forhold. I tråd med formålsparagrafen drev Krisesentergruppa også et omfattende informasjonsarbeid, jobbet med media, det ble laget film, vi reiste over hele landet og var med på informasjonsmøter, snakket med politikere og hadde møter med statlige og kommunale aktører. Det var et viktig og meningsfullt kvinnepolitisk arbeid. De som bodde på senteret deltok i varierende grad i driften, ble med i gruppa, støttet hverandre og ble en del av det samlete erfaringsgrunnlaget. Krisesenteret var langt fra en vanlig institusjon.

Ved avdukingen av det blå skiltet i mai i år snakket Gunhild Ørstavik om Krisesentergruppa og Krisesenteret som del av arbeidslivet sitt:

Hvorfor står årene på Krisesenteret i et eget lys? Hvorfor var det den mest formative jobben og føles i ettertid som den viktigste? Sannsynligvis fordi jeg var ung og fordi Krisesenteret var så mye mer enn en jobb. Opprettelsen av Krisesenteret åpnet et vindu som vi hoppet ut av i en stor, begeistret flokk. Noen av oss fra voldelige menn og mishandling, noen fra kjipe forhold, noen med partnere og barn på slep. Vi var med i Krisesentergruppa. Vi var med i et fellesskap av feminister. Vi var med i en global bevegelse mot kvinnemishandling. Vi vokste, vi satte dagsorden, vi gikk fra feministisk teori til feministisk praksis, Vi skrev historie. Vi endret ganske enkelt verden. Vi så mye stygt og vondt, og vi var optimister.

Gunhild var 20 år og nybakt mor da hun ble med i Krisesentergruppa i 1980. Som oss andre var hun drevet av et stort engasjement. Videre i innlegget sitt beskrev hun hvordan Krisesentergruppa også møtte motstand:

Det var tilbakeslag og en evig kamp om midler, slik at vi kunne møte den stadig økende pågangen på Krisesenteret. Lenge styrket dette samholdet vårt og gjorde oss sterkere. Vi var tøffe, kommuniserte bra og vi fikk bred støtte fra ulikt hold. Det var jo så mange som hadde voldserfaring fra eget liv og visste at tilbudet vårt trengtes.

Kontoret på Krisesenteret. Senteret hadde to dagarbeidere, ansatt av Fellesmøtet for ett år av gangen. Ettermiddags- og nattevakter ble dekket av andre medlemmer i gruppa. Foto fra filmen “Krisesenteret i Oslo”, regi: Inge-Lise Langfeldt.

KRISESENTERBEVEGELSEN

Utover 1980-tallet økte antallet krisesentre og krisetelefoner over hele landet, og også i Norden ellers. Initiativet kom alle steder fra ulike kvinnepolitiske grupperinger, innenfor den nye kvinnebevegelsen, etablerte kvinneorganisasjoner, de politiske partiene og egne initiativ. Det vokste frem en krisesenterbevegelse med bred kvinnepolitisk basis. Bevegelsen maktet å sette kvinnemishandling på dagsorden, på både lokalt og nasjonalt nivå. Da Krisesenteret Camilla feiret femårsjubileum i 1983, var det 50 andre krisesentre og krisetelefoner i Norge.

I 1980 var Krisesenteret truet av nedleggelse. Foto fra filmen “Krisesenteret i Oslo”, regi: Inge-Lise Langfeldt.

Foto fra filmen “Krisesenteret i Oslo”, regi: Inge-Lise Langfeldt.

Allerede i 1980 hadde Krisesentergruppa i Oslo arrangert den første landskonferansen for krisesentergrupper fra hele landet. Oslo-gruppa var veteranene i arbeidet og la mange føringer på krisesentrenes profil og drift. I 1981 fikk vi en statlig finansieringsordning for krisesentre. Finansieringsordningen forutsatte imidlertid også kommunale tilskudd, så på lokalt nivå fortsatte tautrekkingen om hvorvidt vold mot kvinner var noe som fantes ”hos oss”, eller bare i andre kommuner. Mange steder ble de som tok initiativene også uglesett og mistenkeliggjort. Uttrykket ”krise-kvinner” ble brukt i media. Filmskaperen Inge-Lise Langfeldts film om Krisesenteret i Oslo ble mye brukt i informasjonsarbeid og var i to år den mest utlånte filmen fra Statens filmsentral. Den ble også brukt flittig i Danmark og Sverige og vist på TV på Island. I 1983 ble det første tverrdepartementale handlingsprogrammet ”Tiltak mot kvinnemishandling” lagt frem. Her hadde etablering av krisesentre en tydelig plass.

I 1984 flyttet Krisesenteret Camilla fra Alexander Kiellands plass til romsligere lokaler på Grünerløkka. Tiden med overfylte rom med køyesenger og madrasser på gulvet, overnatting på stua og at vaktene måtte ta med kvinner og barn hjem til seg selv, var over.

Kvinner og barn samlet rundt middagsbordet. Foto fra filmen “Krisesenteret i Oslo”, regi: Inge-Lise Langfeldt.

SÅ KOM LOVEN

Det er lenge siden 1978. Kvinnemishandling og voldtekt finnes
fortsatt. Det samme gjør overgrep mot barn, som vi vet mye mer om i dag enn vi gjorde da. Offentlige myndigheter snakker ofte om vold i nære relasjoner i stedet for kjønnsspesifikk vold. Det har skjedd store endringer på det juridiske området og innenfor politiet, det er skrevet mange offentlige handlingsprogram og tiltaksplaner.

I 2009 kom Lov om kommunale krisesentertilbod:

”Krisesenterlova er ei norsk lov som stiller krav til at kommunane har eit tilbod om krisesenter til personar som er utsette for vald eller truslar i nære relasjonar. Eit krisesenter er eit senter der kvinner, menn og barn utsett for vald i nære relasjonar kan opphalde seg og søkje rettleiing og hjelp.”

Lovdata fastslår videre: ”Før iverksetjing av lova var krisesentera i Noreg primært drifta av private aktørar. Det var nokre få kommunale krisesenter. Det var store skilnader med omsyn til kor mange krisesenter dei ulike fylka hadde og kor stor kapasitet dei ulike sentera hadde. Lova blei vedteken for å sikre eit meir heilskapleg og likt tilbod for krisesenter i Noreg. Ansvaret blei i lova lagt til kommunane ettersom dei allereie har ansvar for ein del av tilboda som brukarane nyttar seg av, under dette ulike helse- og sosialtilbud.”

Både loven, og utviklingen før den, har ført til at vi har krisesentre over hele landet. Driftsformene varierer og innslaget av offentlig og profesjonalisert institusjonsdrift er et helt annet enn i den tidlige perioden. Mye er annerledes. Men noe er igjen når det gjelder forståelsen av kjønnsbasert vold som et strukturelt problem og et offentlig ansvar.

Kvinnelige jusstudenter bidro med juridisk rådgivning til dem som måtte oppsøke krisesenteret. Foto fra filmen “Krisesenteret i Oslo”, regi: Inge-Lise Langfeldt.

Krisesentergruppas formålsparagraf
• Krisesentergruppas formål er å yte hjelp til kvinner og barn som er mishandlet og/eller voldtatt, og drive et senter der disse kan søke hjelp og bo i en overgangsperiode.

• Krisesenteret skal representere en mulighet for kvinner til selv å ta del i virksomheten.

• Så langt som mulig skal Krisesentergruppa drive opplysningsarbeid om voldtekt og mishandling av kvinner i dagens samfunn.

• Krisesentergruppa skal arbeide for å bekjempe kvinneundertrykking generelt og spesielt de forholdene som er en forutsetning for den kjønnsbaserte privatvolden.

• Det endelige målet er et samfunn der krisesentrene ikke er nødvendig.

KILDER:

Ahnfelt, Ellen (1987): Kvinnemishandling - fra privat problem til offentlig ansvar: en dagsordenbyggingsprosess. Hovedoppgave i statsvitenskap, Universitetet i Oslo.

Dokumentarfilmen ”Krisesenteret i Oslo” (1980), regi: Inge-Lise Langfeldt

Stillbilder fra filmen: Nasjonalbiblioteket/Tina Anckarman