SIN EGEN LYKKES KNAPPESTØPER
EN NYTTÅRSFORTELLING
Av Anne Grete Preus (1957-2019)
ARTIKKELEN ER SKREVET I 2010, DEN ER IKKE TIDLIGERE PUBLISERT OG GJENGITT MED TILLATELSE FRA FAMILIEN.
Anne Grete Preus på Frogner i 2004. Foto: Cornelius Poppe / NTB
Tiden er en avtalt sannhet. At vi ifølge den gregorianske kalender snart skriver 2011 og ifølge hijri-kalenderen nylig entret år 1342, er dialogiske sannheter. Jeg ligger langt etter i løypa, som befinner meg i år 53. 19 176 jordiske soloppganger har jeg hittil hatt muligheten til å oppleve, og dersom jeg tangerer gjennomsnittet for min del av verden har jeg en flate på 11 870 dager igjen og utfolde meg på. Ser jeg meg bakover rommer det muligheten til et par liv, men historien om taksteinen kjenner vi alle, den kommer når vi minst aner det.
Oppholdstillatelsen på kloden kan når som helst trekkes tilbake. Vissheten om at vår tid her er begrenset gir livet gullramme, noe som både har gjort motivet tydeligere og rammen vakrere jo lenger jeg har levd, og denne forståelsen har fått synke inn i meg. Hver dose dagslys er et korn som stille glir fra vår personlige lille del av timeglasset og ned i den store kollektive beholderen der dagene ender for oss alle. Å feire nyttår er derfor en måte å feire livet på.
Noen syns nyttårsforsetter er banale greier eller til og med nedslående. Det viser seg jo at vogna fort havner i vante spor, også etter at datoen har fått nytt årstall etter seg, og røykingen, forsentkommingen eller forsømmelsen av andre ting vi skulle tatt bedre vare på, forsetter allikevel. Jeg har en kumpan av det mer kyniske slaget som kaller nyttårsforsetter selvbedrag av første klasse, i beste fall egnet til å bedre samvittigheten i 24 timer. Jeg er en enklere sjel og liker uansett tanken på å sette en imaginær strek og bestemme seg for at det var da og nå skal jeg jammen prøve på en ny og bedre måte. For som en klok greker viste allerede for 2500 år tilbake, er vi ikke de samme som i går, verken vi eller verden, så et nyttårsforsett kan gi livet et løft.
Et lite gullsmedverksted i Bygdøy allé har lenge hatt en plakat på fortauet som for noen år tilbake vekket min nysgjerrighet. På plakaten står det følgende: Nye smykker av gammelt gull.
Den som lar seg lokke innenfor møter en kvinnelig gullsmed, som driver et atelier som stort sett har det samme utstyret som håndverkere i hennes fag har benyttet fra tidenes morgen. Et skjødeskinn eller en fell er hektet på arbeidsbenken så det edle metallstøvet tas vare på når hun filer, sager eller støper! Utover at stikkflammen som brukes for å varme opp gullet er gassdrevet, er verkstedet ikke ulikt det du kan se framstilt på eldgamle kobberstikk der smykkesmeden sitter bøyet over sin filnagel, en liten tapp på arbeidsbenken, i ferd med å lage noe vakkert.
En gullsmedbenk med filnagelen i midten. Foto: Marianna Brilliantova
Smykker er språk, sier vår nå høyst levende gullsmed, mens busstrafikken dundrer forbi så kastanjetrærne rister ute i den berømte alleen. Hun kan lage nytt design for et unikt smykke mot at du leverer inn gammelt edelt metall som har en fonn du ikke vil være ved lenger.
Det kan ligge stolthet og håp i å pynte seg med et smykke. I ønske om forskjønnelse, ligger ønsket om å bli sett og likt. Det er noe av limet mellom menneskene som av og til kan bli forbannelse og ufrihet for den enkelte, men i vårt ønske om å være noe for hverandre ligger også noe av det vakreste ved oss. Smykker kan også ha ondskapen i seg; et ønske om å imponere eller gjøre en annen liten.
Jeg har bestemt meg for å manifestere mine gode forsetter for det nye året med en amulett og oppsøker gullsmeden for å se om det lar seg gjøre å støpe om fortidens etterlatenskaper. En amulett er en gjenstand som skal gi magisk beskyttelse mot sykdom og onde makter og i dette tilfelle tilbakefall til det i meg som jeg ikke vil ha med over i det nye, ubrukte året.
Smykker kan markere mange anledninger i livet, sier min gullsmed, ikke bare de som tradisjonelt hører sammen med gylne ringer og inngraverte sølvskjeer. Der kan være fint å symbolisere intime, personlige begivenheter med en ring eller en amulett og noen inngraverte ord. Du bærer et smykke helt inn mot huden og kan kjenne at det er der selv om ingen andre ser det eller vet noe om smykkets betydning.
Jeg trenger å være min egen venn nå. Foran meg ligger et år med reiser, ensomhet i fremmede byer og forsøk på å liste seg ut i for meg nye fonner for skapende utfoldelse. Har jeg et gir til i kassa og talent som kan bringe meg videre? Å sette tilfeldighetene i arbeid er sann alkymi på livets vei, men det skader ikke å bruke gull som allerede finnes i verden til et smykke som skinner av både skjønnhet og mening. Ved et par tidligere anledninger har jeg stukket oppom gullsmeden i Bygdøy allé for å lage noe av gammelt gull. Et, for en gitarist ubrukelig armbånd, mottatt fra en raus farmor på tjue års dagen og et uheldig valg av gullkjede foretatt på interkontinental reise med mellomlanding i Dubai, er blant gjenstandene jeg tidligere har tatt med for omsmelting. Metallet har blitt til en ring som skulle mane til et nytt kapittel i livet mitt og et halssmykke med et credo inngravert sammen med en dato.
Jeg har bestemt meg for at min nyttårs amulett skal lages med en oldtidsmynt. Helst skulle jeg funnet den selv i en gammel ruin i Italia eller i det minste i en liten antikk forretning under en kjærlighetstur til Roma, kanskje med et årstall jeg har assosiasjoner til. Men dette er rett og slett ikke mer originalt enn at denne gullsmeden på reiser samler seg noen gamle mynter og tilbyr kundene å bruke til et smykke. Jeg faller for en kvinne. Valeria pryder i profil en romersk mynt med årstallet 315, formodentlig året hun døde, preget inn, et tall som ikke sier meg noe personlig. Mynten er dog fra lenge før Augustin, før Norge overhode var påtenkt, fra omkring den tiden kristendommen ble romersk statsreligion. Den koster bare 700 kroner. Er ikke det overraskende billig?
Galeria Valeria på bronsemynt. Foto: Hermann Junghans
Jeg ruller forsiktig den tynne håndpregede bronsemynten mellom fingrene. Kan Valeria minne meg om både forgjengeligheten og storheten som rammer inn livet? Kan hun ligge inntil min hud og skape inspirasjon til å gjøre noe ekstra ut av dagene som ligger foran meg og hjelpe til med å bære fortiden som fordøyet innsikt? Kan hun bidra til at også jeg, så og si smeltes om?
Uansett, det er det det historiske, at det er et gammelt objekt som har skiftet hender i flerfoldige generasjoner, ja, siden tiden da direkte etterkommere av Jesus vandret rundt Middelhavet, som er det viktige for meg med min oldtidsmynt.
Gullsmeden og jeg diskuterer utforming og hvor mye gull som behøves, noe som leder rett over i det delikate; omsmeltingen. Det er nemlig slik at jeg denne gangen planlegger å smelte om en forlovelsesring av det ekte slaget både når det kommer til gull, edelstener og seriøse planer om å tilbringe livet sammen. Det er lenge siden vi ble enige om å heve forlovelsen. Forlovelsesringen var allerede resultat av et omsmeltingsprosjekt. Den ble til av to diamanter som har sittet på to spinkle gullringer som en gang har tilhørt min eksforlovedes avdøde mor. Resten av den ganske kraftige ringen har hentet gull fra diverse egne smykker. Øredobber det bare var en av, en presang jeg aldri ble fortrolig med og et tynt armbånd av ukjent opphav, altfor spinkelt til min nordiske hånd. Jeg har lenge kjent en dobbelthet når jeg har villet ha på meg forlovelsesringen. Jeg liker utseendet på denne, og den minner meg om håp og glede fra den gangen, før jeg symbolsk tok den av, fordi det allikevel ikke skulle bli oss. Jeg har senere hatt den på noen ganger, men kjent et lite ubehag. Har en rett til å bære en ring som symboliserer noe som er avviklet, en gave fra en som kanskje sitter skuffet igjen?
Dette at diamantene har vært i min forhenværendes familie gjør at jeg synes de må ha en verdi utover karat for vedkommende. Jeg har derfor lyst til å levere steinene tilbake. Så er det det at de sitter fast på gullringen som jeg har vært med å designe og ikke minst har tilført gull. Derfor har jeg heller ikke syntes det var riktig å levere hele ringen tilbake. Gjør man dessuten sånt mange år etter at forlovelsen er hevet? Ville ikke det oppfattes som brutalt ovenfor min forhenværende? Vær så god, denne vil ikke jeg ha i skapet lenger! Det er jo absolutt ikke det som er meningen. Utover komplikasjonene med steinene, vurderer jeg med andre ord å smelte om forgangen kjærlighet til et nyttårsløfte.
Jeg innlemmer min gullsmed i dilemmaet og prøver å ikke være indiskret. I hennes yrke har fortrolighet gått i arv sammen med de enkle redskapene som hører til håndverket. Oldtiden var nok enda mindre oversiktlig når det gjaldt personlige affærer, både legitime og mer delikate, men vår gullsmed har nok også lagt gull på sin filnagel for å lage et vakkert smykke hun har forstått ville havne rundt halsen på en helt annen enn ektemaken. Det er derfor et trenet øre jeg henvender meg til når jeg spør om hun ikke syns det hører til vanlig høflighet og levere familieklenodiene tilbake, befridd fra gullringen som jo er min både i sinn og skinn. Hun nikker og syns det høres ut som en fin løsning.
Så ser hun litt tankefullt opp på meg og sier at det ikke er så vanlig å resonere sånn nå til dags. Hun refererer til en ung dame på tjuefem hun kjenner, som vandrer glad rundt med sin forrige elskedes diamanter i ørene mens de skinner om kapp med halsgropdiamanten fra den nåværende. Den unge damen ser ikke noe muffins i dette. Moren hennes har forsiktig spurt om ikke det er litt rart, men nei, - noe må en da ha lov å ha igjen etter det følelsesmessige havariet! Det kan tyde på at pragmatismen har vunnet over dunkle moralprinsipper for hennes generasjon. Var en reddere for å bli oppfattet som grådig før i tiden? Er vi i dag også i folkedypet mer på det rene med at kjærligheten også medfører utveksling, ikke bare av kroppsvæsker og gjensidig støtte i gode og onde dager, men transaksjoner på områder som hytter, hus, firehjulstrekkere og gullsmykker? Det er vel mer riktig å si at det er ganske nymotens å gifte seg av romantiske årsaker, historisk sett, men vi moderne damer vil ha begge deler, både i pose og sex, det vil si Gucci på bryllupsdagen og ekte kjærlighet. Det er kanskje dette med gode og onde dager som er aller mest gått ut på dato i vår velstandstid. For velstand er det, tross finanskriser og rykter om dårlige tider på kontinentet. Nye designerforretninger popper opp i alle norske kjøpesentra, og det har slått meg i det siste at jenter i mitt strøk på Frogner i Oslo er i ferd med å utvikle en klesmote som er så komplett uniformert at den ikke står tilbake for den anonymiseringen burkaene representerer på Grønland.
Frogner-burkaen er en lett blanding av Louis Vuitton, Burberry, Dolce & Gabbana, Gucci og en Rolex på de mest fremmelige av oss. I vår fulle mundur er vi, for en fremmed, like vanskelige å skille fra hverandre som våre søstre med Grønlandsburka. På Frogner behøver jentene ikke å skjule håret med hijab. Blonderingen fra en av strøkets utallige frisører utgjør en komplett anonymisering, mye bedre enn lue faktisk. Her vest har vi forøvrig også våre egne sataniske vers å slite med. Riktignok ikke i en offisielt hellig bok, men hellig nok for noen. Det har jo sneket seg inn falske vers i fashion-bibelen. For hvem kan vite om Vuitton-vesken eller Gucci-skoene er ekte vare? Absolutt ingen.
At Frogner-damer er bevisst sin kassaverdi er vel ingen nyhet, men at våre søstre med flerkulturell bakgrunn som tradisjonen tro der i gården, forsørges av sine ektemenn, har begynt å kjøpe seg gull for penger de selv tjener, var vel et aspekt av likestillingen ingen hadde forutsett. Dette sistnevnte skulle tyde på at pragmatismen har nådd damer på de fleste kanter av byen. Nei, jeg tviler på om dagens kvinner, om de bor på Grønland eller Frogner, ved et eventuelt samlivshavari, kommer til å levere tilbake romantiske gaver frivillig, uansett hvor slett minne den utro ektemannen etterlater i skilsmisse-rennesteinen, og det har regnet kniver fra helvete og tilbake. En diamant er en diamant, alle til forveksling like og gullet kan smeltes om. Nemlig.
Vi er ikke bare blitt vår egen lykkes smed, men også våre egne knappestøpere, humrer gullsmeden lunt. Når vi ikke vil ha fortiden med oss videre, smelter vi om. Vår diskrete gullsmed forteller nemlig at kundene som kommer inn i atelieret hennes med din for alltid ringer, med både kvinne og mannsnavn inngravert, ikke virker det minste betenkt over å la dette symbolet på en av livets viktigste avgjørelser havne i den sorte gryte.
Jeg kommer fram til at jeg er for omsmelting, og jeg liker at nye kjærester vet om det som har vært. Selvfølgelig. Hvordan skal en ellers kunne dele livserfaringer og prøve å vokse som mennesker? Forutsatt selvfølgelig, at den gamle forlovelsesringen ikke stikker i øynene på den nye utkårede. Hensyn skal en ta og da kan omsmelting være et godt alternativ, men begge parter i et forhold må tilstrebe robusthet nok til å ta virkeligheten inn over seg. Slik er det også med mine nyttårsforsetter. Vi er våre egne lykkes smeder med resirkulert edelt metall fra tidligere liv, våre egne eller andres.
For meg og mitt gamle gull går det ikke helt slik jeg hadde planlagt. Jeg står en grå desemberdag med forlovelsesringen i hånden, klar til å legge den ned i vesken og ta mitt pekuniære oppgjør med gullsmeden og kjenner at det er et annet oppgjør som må gjøres først. Dette er ikke råmateriale, dette er ikke livserfaring som kan anta hvilken som helst form. I dette tilfelle er formen innhold og innholdet form og det verken kan eller skal løpes fra eller støpes om. Det ligger i min avgjørelse intet håp om at fortiden skal komme tilbake. Fortiden skal ikke skygge for fremtiden, den skal lyse den opp.
Jeg vil derfor bruke nytt gull denne gangen. Det kan man nemlig også gjøre om en vil lage seg en amulett for det nye året hos gullsmeden i Bygdøy allé. Hun smiler. I hennes gamle metier kommer ikke ubesluttsomheten i menneskets handlinger som noen overraskelse. Vi bestemmer oss for rosafarget gull som kommer til å stå fint til den grønnaktige kobbermynten med Valerias alvorlige profil. Gullet må bestilles fra Tyskland. Hva vet vel jeg forresten, om ikke det kan være smeltet om fra helt unevnelige ting vi har hørt om fra den kanten, og havarerte forlovelser, det har de vel der nede også? Vi er vevd sammen, horisontalt fra verdenshjørne til verdenshjørne og vertikalt fra fjern fortid og inn i den svimlende framtiden, med og uten burka eller moteklær. Og smeltes om, det skal vi alle mann, en vakker dag.
Everything is broken, synger Dylan. Den eneste måten å unngå å gjøre feil på i livet, er å la være å leve. Det er ikke noe frivillig alternativ. Jeg er ikke Lucretia. Jeg har smeltet om mang en gang, men denne gangen skal mitt nyttårsløfte monteres med gull fra ukjent opphav. Det skal følge meg i det nye ubrukte året. Der nothing is broken, - ennå.
Platecoveret ”Et sted å feste blikket” kom ut i 2013. Foto: Warner Music Norway