Mandag 12. september ble det blå skiltet for Ragna Wettergreen avduket på hennes boadresse i Oslo, Bjørn Farmanns gate 11. Se bilder under!

Les talen til teaterviter, Bent Kvalvik, nederst på siden

Bent Kvalvik, teaterviter, holdt tale under skiltavdukingen. Les talen her:

Om Ragna Wettergreen

RAGNA WETTERGREEN ble født den 19. september 1864. Hvor hun kom til verden, er den første lille gåten i hennes livshistorie. I de fleste leksikalske oppslag står det at hun er født i Oslo, men i eldre kilder, blant annet i avisnotisene ved hennes åremålsdager, står det klart insisterende at hun kom fra Arendal. På det som finnes av lydopptak, er det også nokså lett å avsløre at hun ikke var "ekte" Oslo-pike. De nå digitaliserte folketellingene fra svunne tider bekrefter imidlertid Kristiania som fødested, men at familien hennes flyttet til Arendal da hun var liten. Tilbake til hovedstaden kom hun og familien da Ragna var 16 år. I følge intervjuer var hun da også helt klart hjemmeboende da hun leste med Lucie Wolf, avla prøve for Bjørn Bjørnson og fikk debutere på Christiania Theater i 1886. Hun hadde visstnok gitt hele familien teaterbilletter til den kvelden hun skulle debutere, uten å si hva det var de fikk billetter til. Moren hennes skulle da ha besvimt da hun så sin datter på scenen. En ekstra effekt til en oppsiktsvekkende debut.

Til tross for en vellykket debut tok det noen år før hun fikk betydningsfulle oppgaver på Christiania Theater. I 1895 fikk hun imidlertid Rita Allmers i norgespremieren på Ibsens "Lille Eyolf". Denne rollen var hun så oppsatt på å få at hun gikk rett hjem til Henrik Ibsen, ringte på og ba hushjelpen melde henne som Rita Allmers. Hun fikk audiens hos dikteren, og hun fikk rollen. Derfra visste man nok at hun var å regne med som en av de viktigste skuespillerne i sin generasjon, ikke minst som tolker av Ibsen-roller. I 1899 fulgte hun med Christiania Theaters ensemble over til det nystartede Nationaltheatret, og sin første sesong her spilte hun både Irene i norgespremieren på "Når vi døde vågner" og Birgit Rømer i Bjørnsons "Geografi og kjærlighet", en effektiv demonstrasjon på bredden i hennes repertoar. Til tross for en tilsynelatende god posisjon ved det nye Nationaltheatret, følte hun nok at teaterets andre primadonna, Johanne Dybwad, som var hennes jevnaldrende, pustet henne vel mye i nakken ved rollefordelingene, og i 1904 valgte hun å gå over til Fahlstrøms Theater, der hun i femårsperiode fikk spilt bl.a. Nora i "Et dukkehjem", Hjørdis i "Hærmennene på Helgeland", Hjalmar Bergmans "Gertrud" og Oscar Wildes "Salome", en åpenbart viktig vekstperiode for henne før hun vendte tilbake til Nationaltheatret i 1909, denne gangen for godt.

Ragna Wettergreen ble en av norsk teaters største stjerner i en epoke på over 60 år, fra debuten til hun spilte for siste gang på Nationaltheatret i 1954, nær 90 år gammel. Hun var, som antydet, en av sin generasjons ypperste Ibsen-tolkere og spilte blant annet, foruten de alt nevnte,  «Fru Inger til Østråt», Gina i «Vildanden», «Hedda Gabler», fru Alving i "Gengangere", Ellida i "Fruen fra havet", Lona Hessel i "Samfundets støtter". Hun spilte ikke alle disse på Nationaltheatret, for en del av Ibsen-donnaene gikk automatisk til fru Dybwad. Rebekka West spilte hun kun på gjestespill i Göteborg, og fru Alving spilte hun faktisk bare i Stavanger, på det daværende Stavanger Theater. Ellers briljerte hun videre i Strindberg-roller som Alice i «Dødsdansen» og Laura i «Faderen», og hun gjorde også lykke i lystspillroller som fru Arvik i «Når den ny vin blomstrer» og ikke minst som bestemoren i «Eventyret», en paraderolle hun gjentok over et tidsrom på 40 år og avsluttet karrieren med – i bokstavelig talt eventyrlig triumf. 

En ting som ikke så ofte nevnes om henne er hennes filminnsats. Hun gjorde faktisk noen store stumfilmroller, først i Danmark, siden i Sverige mot Victor Sjöström i Blodets röst (1913) og i Mauritz Stillers Madame de Thebes (1915), en film som ble gjenfunnet for få år siden. I Norge spilte hun Oline i Hamsun-filmatiseringen Markens grøde (1921). Det var hennes eneste rolle i en norsk spillefilm. I Nasjonalbibliotekets filmarkiv er det bevart, foruten Hamsun-filmen, et par korte filmglimt av henne i sceneroller. I Digitalt radiolager er det bevart hele forestillinger med henne i bl.a. «Eventyret», «Når den ny vin blomstrer» og Helge Krogs «På solsiden».

Ved Ragna Wettergreens 50-årsjubileum i 1936 skrev Anton Rønneberg i sin hylningsartikkel: Hennes kunst hører hjemme i virkeligheten - i teatrets virkelighet. Hun spiller ikke dypsindig, hun søker aldri symbolikk, hun tolker ikke en rolle, hun er den, hun gir den sin lidenskap, sin erotiske livsfølelse, sine tårer, sitt smil og sin smittende latter. Hennes virkelighet på scenen er en magisk belyst virkelighet. I det sanne og forvandlede lys, i teaterlyset, lever og ånder hun. Hennes spill, hennes følelser, hennes humør, hele hennes store, rike talent tåler sterkt lys, det virker allikevel sant, ekte, oprinnelig. [ ...] Det er et hemmelig smil i at hun som har tolket så megen kjærlighetens lykke og smerte, jubilerer som den gamle bestemoren i Eventyret - hun som forkynner at kjærligheten er alt.

Bent Kvalvik