Området ble bygget ut imellom 1930 og 1941, og vurderes som en god representant for de nye boligidealene og arkitekturidealene i denne brytningsperioden, hvor funksjonalismen var i ferd med å slå igjennom både som arkitektonisk stilart, og som grunnlag for planløsninger og bystrukturer. Den eldre byen var preget av kvartalsstrukturer med lukkede, enkle bakgårder og med påkostede gatefasader hvor også stasrommene var plassert. Med funksjonalismen ble den erstattet av åpne lamellstrukturer hvor det meste av «fasadegarnityr» er utelatt, det markerteskillet mellom offentlige og private uterom tonet ned og boligplanene er orientert etter sol og lys.